6 Vi går til lands

6.1 Manøver- og varselsignaler

Manøver- og varselsignaler er til bruk ved ferdsel i trange farvann, på vei inn i trafikkerte havner og ellers hvor som helst når det er nødvendig å signalisere sine hensikter til fartøyer som kommer nær. Sjøveisregel 34 Manøver- og varselsignaler, gir bestemmelser for slike signaler. Signalene skal gis med fløyte som en kombinasjon av korte og lange støt. Et kort støt betyr et støt av ca. 1 sekunds varighet. Et langt støt betyr et støt av 4-6 sekunders varighet.

Båter over 12 meters lengde er pliktig til å være utstyrt med forskriftsmessig lydsignalutstyr. For mindre båter kan det greie seg med et hvilket som helst utstyr som kan gi et kraftig lydsignal.

Manøver- og varselsignaler er først og fremst lydsignaler, men noen av signalene kan også ledsages av et tilsvarende lyssignal. Lyssignalet skal gis med kraftig, hvitt lys. De signalene som i figur 6.1 er illustrert på mørkeblå bakgrunn kan ledsages av tilsvarende lyssignal.

Figur 6.1 Oversikt over manøver- og varselsignaler

6.2 Manøvrering i havn

Manøvrering i utbygde havner

Sett ned farten i god tid før du anløper havneområder. I de fleste havner pålegges båtførere å kjøre med sakte fart. Sakte fart kan vi regne med betyr maksimum 5 knop. Dette ble også omtalt i avsnitt 3.4 Fartsgrenser.

Manøvrere til kai med motorbåt

Gjør fortøyningstauene klare i god tid og legg båtshaken klar til bruk. Når du nærmer deg kaien for sakte fart og du ser hvordan forholdene er, bestemmer du hvilken side av båten som skal legges inn til kaien. Dersom det ikke er vind eller strøm av betydning, er det vanlig å ha styrbord side inntil. Dersom det er sterk vind eller strøm langsetter kaifronten, bør du alltid legge til med baugen mot vind/strøm. Heng ut fenderne på den siden du vil legge inntil. Lag om nødvendig en sving i havna slik at du i langsom fart kan styre båten skrått inn mot kaien i 45º vinkel. Hold roret rett forut. Selve tilleggingsmanøveren er vist i figur 6.2.

Figur 6.2 Manøvrere til kai med motorbåt

Men pass på! Det krever øvelse med den spesielle båten for å beregne forholdet mellom síg, motorkraft og rorets virkning. Legger du til med styrbord side, vil en propellrotasjon med urviserne, sett bakfra, hjelpe til. Se figur 6.3.

Figur 6.3 Betydningen av propellens rotasjonsretning for båtens styringsegenskaper ved lav fart

Ikke fall for fristelsen til å ha for stor fart når du nærmer deg kaien, selv om båten har en motorkraft som gjør det mulig å bremse farten brått. Brå oppbremsing øker faren for at folk ombord mister balansen, det skaper unødige bølger til ulempe for fortøyde båter nær ved og faren er alltid til stede for at det kan oppstå problemer med å få giret inn i revers hurtig nok.

Manøvrere til fortøyningsbøye

Det er best å gå opp til en fortøyningsbøye med baugen mot vinden. Men det er ikke alltid at plassforholdene i havnen tillater dette. Uansett er prinsippet at vi siger langsomt mot bøyen og bremser farten ved å reversere motoren slik at vi stopper med baugen like ved bøyen.. Fortøyningstau og båtshake må legges klar på forhånd. Med båtshaken trekker vi bøyen helt inntil slik at vi kan få festet fortøyningstauet.

Dersom båten har et virkningsfullt ror, kan vi gå opp til en bøye ved å lage en kraftig U-sving til sides for bøyen, slik at når vi kommer ut av U-svingen, er båtens baug like ved bøyen og rettet mot vinden. En slik U-sving tar effektivt farten av fartøyet. Denne metoden egner seg godt for seilbåter.

Figur 6.4 Manøvrere til fortøyningsbøye

Finne en egnet naturhavn

Gode havner er merket på kartet med kartsymbolet ankerplass (figur 4.21).

Innløpet til ankerplasser for mindre fartøyer kan være trangt og grunt. Kartsymbolet anbefalt seilløp (figur 4.25) kan i slike tilfeller vise oss riktig vei inn, og minste dyp ved spring lavvann. Ikke alle ankerplasser vil være like velegnet under alle værforhold. Vurder plassering i forhold til vindretning. Nær åpent hav kan virkningen av langbølgede dønninger være plagsom. Disse dønningene har så lang bølgelengde at hver enkelt av dem hever og senker vannstanden i en hel vik samtidig. Dette gir opphav til en kraftig inn- og utgående strøm for hver dønning, og båten vil stadig ligge og rykke i fortøyningene.

Ankerfortøyning i naturhavn

Vi forutsetter at du har funnet en bra havn. Dersom du har jolle til å ro i land med, eller dersom du bare ønsker å finne en trygg havn uten å gå i land, kaster du anker, eller dregg som vi kaller den ankertypen som er vanligst i småbåter her til lands.

Figur 6.5 Ankertyper for fritidsbåter

Hensikten med et anker eller en dregg er å få feste i bunnen. Hvor godt dette feste ankeret får avhenger av flere forhold:

Figur 6.6 Anbefalt tyngdeforhold mellom båt og anker

Figur 6.7 Forhold mellom ankertauets lengde og dybden på ankringsstedet

På svai

Dersom båten ligger oppankret etter én dregg, og uten å ha feste i land, sier vi at den ligger "på svai". Dette betyr at den ligger etter ankeret i den retningen som vind og strøm avgjør. Dersom vind og strøm endrer seg, vil båten også flytte seg til en ny posisjon i forhold til dreggen. Vi må derfor beregne at båten trenger all plass i en sirkel omkring dreggen med radius lik lengden av dreggtauet. Ofte er det ikke plass i en naturhavn til å ligge på svai.

Figur 6.8 Plassbehov for en båt som ligger på svai

Legge til lands i en naturhavn

Dersom vi ønsker å gå i land, direkte fra båten, eller det ikke er plass til å legge båten på svai, må vi ha landfortøyning, i tillegg til ankerfeste. Hovedregelen er at vi alltid legger baugen inn mot land. I akterenden av båten har vi ror og propeller, sårbare deler som absolutt ikke tåler å støte mot bunn eller land. Framgangsmåten er vist i figur 6.9.

Figur 6.9 Legge til lands i naturhavn

Aldri 100 % trygg

En båt som ligger til ankers, ligger aldri 100 % trygt. Vi bør derfor sjekke tilstanden fra tid til annen, særlig ved vindendring, men også for å se hvordan situasjonen endrer seg med tidevannet. Båter som er utstyrt med ekkolodd, har ofte en innstilling på ekkoloddet som kalles "ankervakt" eller lignende. Dette er en funksjon som varsler med lydsignal dersom dybden under båten endrer seg, noe som vil skje dersom dreggen slipper taket og båten driver av.

En god regel sier at du alltid skal "fortøye for storm".

6.3 Fortøyning

Fortøyning til kai

Vi stiller en del krav til kaifortøyning:

Figur 6.10 Bruk av fender ved kai

I noen tilfeller kan andre fortøyningtyper kommer i tillegg:

Figur 6.11 Trosser, spring og brest

Figur 6.12 Lavvann ved kai i Sogn og Fjordane

Dobbelt halvstikk (figur 2.7) er fortøyningsknuten framfor noen. Alle kan den, og de som ikke kan den må lære den. Den er rask å slå, lett å få opp. Dobbelt halvstikk kan slås i mange varianter: med ekstratørn, på egen part, med utløser osv. Kan du den enkle, er du godt hjulpet.

Med pålestikk (figur 2.8) kan vi lage et "øye på tampen", dvs. en løkke i enden av et tau. Knuten sitter som et fjell og er likevel lett å få opp, selv etter stor belastning. Men den kan være vanskelig å lære.

Figur 6.13 Dobbelt halvstikk brukt til fortøyning

Fortøyning i en flytebrygge

I flytebrygger blir det aldri flo/fjære-forskjell mellom bryggen og båten. Båten ligger i en bås der bredden og lengden er tilpasset dens størrelse. Fortøyningsopplegget er derfor selvsagt: to fortøyninger forut og to akterut skal holde båten i ro midt i båsen og må være så stramme at de hindrer båten fra å berøre noen del av flytebryggen.

Figur 6.14 Båter i flytebrygge

En flytebrygge påvirkes av bølger, det samme gjør båtene som ligger i den. Dette skaper bevegelser mellom brygge og båt med rykk i fortøyningene som resultat. Dersom bryggen ligger utsatt til, skapes to typer av problemer:

Figur 6.15 Midler til beskyttelse av tauet mot gnag og filing

Figur 6.16 Rykkdempere

Bøyefortøyning

Dersom vi ikke har kaiplass til båten, og ikke plass i flytebrygge, må båten ligge i bøye. En bøyefortøyning består av en bøye forbundet med en tung gjenstand på bunnen, en såkalt "moring". Moringen må være tung nok til at båten ikke kan flytte på den, uansett hvilke værforhold som skulle komme på.

Figur 6.17 Båt fortøyd ved moring og bøye

Kjettingen mellom moring og bøye kan erstattes av tung kjetting nederst og nylontau (flyter ikke) øverst. Kjettingen må gå så langt opp at nylontauet aldri rekker bunnen, selv ikke ved spring lavvann.

Figur 6.18 Bøyefortøyning med landtau

Dersom forholdene er slik at båten kan hales inn til land når en ønsker å komme ombord, rigges det til et landtau. Dette er et dobbelttau som går gjennom et stort øye i bøyen. Båten fortøyes i dette dobbelttauet, og ved å trekke i den ene parten, og gi ut på den andre, kan båten hales ut og inn mellom bøyen og landfestet. Ved landtau oppnår en å komme opp i båten uten å måtte bruke jolle.

Båtens fortøyningsbeslag

Båten må ha solide og hensiktsmessige beslag til feste av de ulike fortøyninger. Kryssholt, pullerter og andre fester for tau (figur 6.19) må være store nok i forhold til den tautykkelsen båtens størrelse krever. Halegatt må være fornuftig plassert og ha en utforming som skåner tauet mot slitasje.

Figur 6.19 Eksempel på gode fortøyningsbeslag

Alle fortøyningsbeslag ombord må være festet med gjennomgående bolter og skroget bør være forsterket der beslaget er plassert.

Vær oppmerksom på at ikke alle fester ombord er beregnet til de belastninger som kreves til fortøyning eller sleping, men kan i stedet være tiltenkt andre formål, for eksempel feste for fender, rekkverk, sikring av utenbordsmotor eller liknende.